I Montana var det han oppdaget "Gresshoppe-breen" med millioner frossne dyr fra et fjell som siden ble kalt Mount Wilse.

Han var også en av de første bestigere av Mount Rainer (14 400 fot) ved Seattle.

Men familien vokste og hjemlengslen med den. I 1900 brøt han for annen gang overtvert. Han vendte hjem for å skape seg en levevei som naturfotograf.

På overraskende kort tid ble hans navn kjent både hjemme og ute.

Men så  skydde han heller ikke slit og savn. I de årene kunne fjellvandrere aldri være trygg for at ikke Anders Wilse dukket opp midt i brattlendet, svettende med et 10 kilos platekamera ovenpå ryggsekken og med stativ og kodak i hånden.

Han kunne klyve opp til en utsikt dag etter dag eller ligge på lur i timesvis i styggvær for å vente på den riktige belysning.

Han var ikke bare på farten når frukttrærne blomstret i Hardanger; han var også med på Lofotfiske, når Bergensbanen snedde igjen eller noe merkelig var på ferde.

Han elsket vår natur i alle dens skiftninger. Hans bilder lærte andre å se skjønnheten, ikke bare i de stolte panoramaer, men også i den intime natur rett inn på oss.

Når titusener av mennesker, som aldri har

satt sin fot i vårt land, allikevel har et

synsbilde av Norge, så har Wilse mer enn

noen annen æren av det."

Wilhelm Munthe

Anders B. Wilse fikk Kongens fortjenstmedalje

i Gull 1925 - av Haakon VII

Anders Beer Wilse (1865 - 1949)

Anders Beer Wilse blir regnet som en av Norges viktigste fotografer. Hans virketid som fotograf, sammenfaller med de første femti årene av det nittende århundre. Når det gjelder denne tidsperioden er hans billedarkiv å regne som et regelrett skattkammer.

Wilse ble født i Flekkefjord i 1865, og vokste siden opp i Kragerø. Etter å ha vært til sjøs og deretter fått seg en utdannelse ved Teknisk Skole i Horten, emigrerte Wilse til USA i 1884. Etterhvert ble han her ansatt som landmåler og karttegner ved den amerikanske stats geografiske oppmåling i Seattle. På kartleggingsekspedisjonene var en av oppgavene hans å fotografere, noe som nok dannet spiren til hans interesse for fotografering. I 1897 startet han fotografisk forretning i Seattle, og han gjorde det raskt godt som fotograf. Men etter påtrykk fra familien, flyttet han tilbake til Norge i 1900.

Allerede i mai 1901 etablerte Wilse sitt første fotografiske atelier i Christiania. Wilse var en dyktig og energisk fotograf. Han var også en forretningsmann med talent for markedsføring, og han gjorde raskt suksess. Han ble snart Norges store landskaps- og turistfotograf med en enorm produksjon. Han ble fast engasjert på turistskipene nordover (i perioden 1905-13), og var Aftenpostens korrespondent på Svalbard. Han bar sitt tunge kamera til topps i fjellområder i øst og vest, fotograferte Lofotfisket mens fembøringen ennå var den vanlige bruksbåt, og portretterte de fleste av tidens store kulturpersonligheter. Sannsynligvis har ingen fotograf, verken før eller siden, gjennomtrålet hele Norge slik Wilse gjorde det i første halvpart av det 20. århundret. I løpet av få år blir Wilse kjent som Norges fremste fotograf, berømt i inn- og utland for sine landskapsfotografier, stemningsbilder og portretter.

Negativarkivet han etterlot seg, gir oss idag et uvurderlig innblikk i det norske samfunn på vei mot en ny tid. Motivene spenner fra «vanlige» fotografiske oppdrag som reklame, repro og atelierportretter til aktualitetsbilder, stemningsmotiv, illustrasjonsbilder og landskapsbilder. Wilse kjøpte også negativarkivet etter Axel Lindahls «norgesbilder» fra 1880- og 1890-årene, og disse brukte han sammen med sine egne, med tilleggssignaturen «L» for Lindahl.

Wilse påtok seg mange verv, både innenfor fotograffaget og som ivrig medlem av Den Norske Turistforening. Han oppnådde en rekke æresbevisninger, som Kongens Fortjenestmedalje i gull og Kjenn Ditt Lands gullmedalje i 1925, Turistforeningens gullknapp i 1933, samt æresmedlemskap i Norges Fotografforbund i 1937.

Sønnen Robert Charles Wilse ble etterhvert farens kompanjong, og var de senere årene firmaets daglige leder. Han overtok firmaet ved farens død, og drev det til ca.1957/58. I ettertid ble det store arkivet etter Wilse delt. Mesteparten, ca. 112.000 negativ og 369 arkivalbum, ble kjøpt av Norsk Folkemuseum, mens Oslo Bymuseum overtok de fleste negativene som angikk Oslos historie. Journalist Berner Hansen i Skien kjøpte alle Lindahls plater, men disse kjøpte Norsk Kulturråd i 1991 fra Berners arvinger og deponerte i Norsk Folkemuseum. Wilses skipsfotografier finnes i Norsk Sjøfartsmuseum, mens en del tusen portrettnegativ er i Nasjonalbiblioteket.